Hva med generasjonene?

Barn og unge er kirkens framtid, hører vi ofte sagt. Det er nok godt ment. Jeg liker bedre at vi sier at barn og unge er kirkens nåtid. Det er jo i dag barn og unge må få smake Guds godhet og leve menighet. Det kan ikke vente til framtiden.

Ikke noe er så trist som å tenke på og telle alle de barna og ungdommene som har kommet og gått. Alle de som ikke fikk smaken på Guds godhet, Alle de som i dag ikke lever menighet. Det er så mange. Jeg tror dessverre det er dekning for å si at det er de fleste. Det vanlige er at kristne familier mister noen av barna fra livsfellesskapet med Jesus og hans venner. Kan vi tåle dette? Nei, vi kan ikke, og vi står på. Jeg kjenner så mange velmenende søsken som står på. Som foreldregenerasjon, enten de har barn selv eller ikke, kan de ikke holde ut tanken på å ikke strekke seg for å få med barna og de unge.

Denne nøden er den viktigste drivkraften for å leve menighet. Så langt jeg forstår det er de barna og unge jeg har rundt meg det første stedet der Jesus sier: Følg meg! Hvis jeg svikter her, kan ingen kirke eller barne- og ungdomsledere eller hva dette måtte være for noe, hjelpe. Samfunnet vårt forteller at du først og fremst må være proff og spesialist for å ha omsorg for barn og unge og lære dem opp. Menigheten har falt dypt inn i den samme illusjonen. Send dem hit, send dem dit. Jeg takker Gud for mange fine opplegg, men jeg tror at uten at barna og unge rundt meg først og fremst opplever at vi ser på dem som og er sammen med dem som søsken i troen, så går de så ubarmhjertig lett tapt. Generasjonene er avhengige av hverandre. Aldersbestemte- og segregerte aktiviteter kan aldri erstatte søskenfellesskapet på tvers av generasjonene, men dessverre er nettopp det blitt en hovedtrend gjennom mange tiår. Det er vanskelig å forstå hvorfor vi fortsetter med en trend når så mange går tapt og samfunnet utvikler seg slik det gjør.

Ditt hjem er kirkens framtid. Der er jordsmonnet hvor planter kan bære frukt med frø i. Enten du lever alene i ditt hjem, eller med en liten eller stor familie. Eller du lever med ulik livsanskuelse enn det din ektefelle har, eller at hjemmet ditt har blitt ødelagt av brudd. Din mulighet for et helt hjem og for et liv der planter bærer frukt som setter frø, heter Jesus. Han er den som gjør hjemmet ditt helt. Bryt brødet, forkynn hans død. Ditt hovedbidrag er deg selv og din svakhet. Dersom du vil befeste barn og unge i livet med Jesus, dersom du vil forandre gata di, byen din, landet ditt, din verdensdel: Hjemmet ditt er stedet som kan forandre verden. Vårt valg står om dette: Lar vi menighetslivet med utgangspunkt i hjemmet være tyngdepunktet der vi setter inn de viktigste ressursene?

Vi fortsetter å invitere til dette livet, også ved undervisningsamlinger - kommende torsdag kl 20 i Mauritz Hansensgate 22, et stort og pulserende hjem med plass til mange.

Det trenger kanskje ikke ta 10 år å flytte tyngdepunktet over til hjemmet?

Ja takk, begge deler, er standard refleks når vi deler erfaringer fra livet i huskirkene og hvor avgjørende tyngdepunktet i hjemmet er. Går det an? Går det an å ha tyngdepunkt både i hjemmet og i kristelige aktiviteter, arrangementer og aksjoner? Hypotesen fra sist undervisning er at tyngdepunktet i kristelige aktiviteter, arrangementer og aksjoner er det kristne hjemmets verste fiende.

Jeg trodde selv en gang på "ja takk, begge deler", etter å ha kommet til at små, livsnære grupper var helt avgjørende. Dette bildet var en visjon av "ja takk, begge deler". De fleste moderne menigheter har dette som et ideal, men det aktiviteter, aksjoner og arrangementer ser ut til å kvele Jesus-livet mellom generasjoner i by og land, Norge og Europa.

At tyngdepunktet for disippelgjøring og liv først og fremst skulle være i hjemmet, er en mer fremmed tanke i den moderne menighet enn man kanskje umiddelbart tror. Tradisjonelle familieverdier står jo i utgangspunktet sterkt blant kristne. Menighetslivet har likevel blitt organisert etter andre verdier. Hvor disse verdiene kommer fra, kan en undres på, men de fremmer i alle fall en slags fremmedgjøring mellom generasjoner og heier på aktiviteter, arrangementer og aksjoner i aldersbestemte bolker. Jeg tror at dette tyngdepunktet er en avsporing. Jeg tror prisen er høy. Jeg tror nettopp dette har vært med på å bryte ned kirken i Norge og Europa og hindrer neste generasjon fra å leve med Jesus.

Tyngdepunktet for menighetsliv andre steder enn i hjemmet er blitt en dyp, dyp vane. Så dyp at det forbindes med stor frykt å skulle bryte med den. Men skal du og ditt hus ha det som vane å tenke menighet der du lever mest sårbart og åpent, må kanskje vanene brytes og endres. Vi er da som alltid helt avhengige av Guds nåde og inngripen. For - her trengs det omvendelsen, og det kan bare Gud gi. Men det vil Gud gi. I den kraft som Gud gir må vi så selv være villig til å sette den ene foten foran den andre. Og gå i en ny retning, bryte med gammelt mønster, få nye vaner. 

Det sies at det rent menneskelig tar 30 repetisjoner å endre en vane. Og vi er vel mennesker alle sammen? 30 dager der samme nye handling repeteres. Om å endre vaner.

En tanke kan være 30 uker der du og noen nær deg, i ditt eget hjem eller nettverk, møtes en dag i uka og deler liv og Guds ord, bryter brødet og forkynner Herrens død (1. Kor 11,26). Noen av oss har brukt 10 år på å legge til oss ny vane for tyngdepunktet i menighetslivet. Andre trenger ikke bruke så lang tid. 

Viktigste fellesnevner i en huskirke?

Svaret kom kanskje overraskende på noen og enhver på siste undervisningsamling. Med utgangspunkt i 2. Kongebok, kapittel 4 ble alle utfordret til å tenke stort om "Hva har du i huset?". Den viktigste fellesnevner, som alle er i besittelse av, er "svakhet".

Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet. Rom 8,26.

Gud har utvalgt det som er svakt i verden for å gjøre det sterke til skamme. 1. Kor 1,27.

Noe blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. 1. Kor 15,43.

Skal jeg være stolt, skal jeg være det av min svakhet. 2. Kor 11,30.

Kraften fullendes i svakhet, fordi Guds nåde er nok. 2. Kor 12,9.

Jesus er sammen med oss i vår svakhet. Hebr 4,15.

Svakhet er viktigst. Deretter kommer kanskje kaffe?

Hva har du i huset? Hva hvis det beste blir det godes verste fiende?

Du inviteres til åpen undervisningskveld om å leve menighet. Hva har du i huset? Hva hvis det beste blir det godes verste fiende? Vi vil fokusere på livet, det å leve, 24-7. Stedet er Deichmannsgt 11, kl 20 torsdag 7. april. Stua er åpen, kom innom. Det blir undervisning og mulighet til å reflektere litt over det vi deler.

Tredje hver torsdag, kl 20-22. Det er ingen forpliktelse knyttet til å delta, ingen forventing om bidrag.

Vi har så mange forventninger om hva menighet skal være. Jesus kom for at vi skulle ha liv. Begrepene "menighet" og "kirke" gir mange assosiasjoner, gjerne knyttet til aktiviteter eller litt avgrensede deler av livet. 

Vi ønsker at det skal være bibelsk og erfart, det vi deler. At det skal gi frihet og inspirasjon.

Guds plan - i hjemmene brøt de brødet

Korset - universets og evighetens sentrum, der Guds demonstrerte sin kjærlighet! Det er utgangspunktet for å leve menighet. Derfor brøt de første kristne brødet i hjemmene (Apg 2). Vi får leve i tiden mellom korset og oppfyllelsen av Guds plan. Kunnskapen om Herrens herlighet skinner i våre hjerter, slik at evigheten i dag er en realitet i våre liv og kan nå vår verden (2. Kor 4,6).

Sist undervisning la vi ut to hypoteser:

1. TYNGDEPUNKTET FOR JESU MENIGHET I DITT LIV ER I DITT HJEM.
2. DET SOM SKJER I HJEMMET ER DET SOM GIS VIDERE TIL NESTE GENERASJON.

Når det står at de første kristne brøt brødet i hjemmet, er det en tilfeldig observasjon? Eller er det en mettet sannheten om en avgjørende forutsetning for bærekraftig menighetsliv?

Hypotesene sier 'JA' til det siste.

Vi er mer i dette og annet i neste undervisning torsdag 7. april.