Åpent kurs - en lørdag om å leve menighet

Menighetens mål og hensikter

Gammel slager fra "Målrettet menighet" - interessant om balansert menighetsliv. Anbefales som et lite studium i høstsola, slik jeg fikk anledning til søndag. Eller i mørke høstkvelder, nå som den tida melder seg.

Og et sitat fra forfatter Rick Warren:

Fellesskapet mellom de troende førte til at Herren hver dag la til nye som lot seg frelse

De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.

I hjemmene brøt de brødet

=

Hver og en ble grepet av ærefrykt

Mange under og tegn ble gjort

Alle de troende holdt sammen

Delte ut til alle etter som hver enkelt trengte

Oppriktig og hjertelig glede

Sang og lovpriste Gud

Godt likt av hele folket

Hver dag la Herren til nye som lot seg frelse

Hypotesen er at portrettet fra den første kristne kirke, slik vi ser det i Apostlenes Gjerninger 2,42-47, kan forløses når Gud får slippe til gjennom hjemmene våre. Ja vel, hva er nytt med det? Egentlig ingen ting, men kirken må begynne å praktisere det. Tyngdepunktet for kirke må legges i hjemmene og i det allmenne prestedømmet. Veien framover er like enkel som den var i den første kristne menighet - hold sammen, bryt brødet i hjemmene, lev kirke i hverdagen.

Det synes som om det er fellesskapet mellom de troende som gir Herren anledning til hver dag å legge til menigheten nye som lar seg frelse. I vår har vi invitert til fire kvelder om dette. Det har vært en lærerik og overraskende vandring. Til høsten ser vi fram til å vandre videre i dette, i den form som legger seg til rette. Vi aner en begynnelse på noe nytt. Derfor ber vi om at Gud må åpne nye dører, slik at Han får komme til med omvendelse og kraft.

To glemte B'er for hjemmet

Fire B'er hentes rett ut av Apostlenes Gjerninger 2 - bibel, bønn, brødsbrytelse og brødrefellesskapet. Bibel og bønn har alltid latt seg høre i et kristent hjem, men hva med brødsbrytelse og brødrefellesskap?

Brødsbrytelsen hører til i hjemmet, i følge vitnesbyrdet fra de første kristne. I vår tid vil dette være et radikalt, nødvendig, men enkelt grep for å flytte menighetens tyngdepunkt til hjemmet, at man bryter brødet i hjemmet - feirer nattverd. Dette vil videre også utløse den andre b'en, som ikke er så vanlig å vektlegge i hjemmet - brødrefellesskapet, søskenfellesskapet. Hvis barn og unge skal bli bevart som kristne og bli utrustet for livet, er noe av det viktigste som skjer at de går fra å være barn av sine foreldre, til å bli søsken med sine foreldre - at generasjonene på tvers, også utover kjernefamilien, ser på hverandre som søsken, framfor bare barn, unge, voksne, og eldre.

Kanskje kan mange kristne fortelle om at plass til bibel og bønn i hverdagen ikke blir helt som de egentlig ønsker? Start med brødsbrytelsen, tenk søskenfellesskap mellom generasjonen, og bibel og bønn vil følge som en naturlig frukt.

Guds familie innstiftet med korset

Familien og hjemmet er de viktigste institusjonene i menighet og samfunn. Med det mener vi ikke først og fremst kjernefamilien eller en veletablert enebolig i en av byens bedre deler. Paulus snakker om Guds familie og hva den er, i Efeserbrevet 2. Dette demonstrerte Jesus i evighetens mest sentrale øyeblikk: 

Ved Jesu kors stod hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: "Kvinne, dette er din sønn." Deretter sa han til disippelen: "Dette er din mor." Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.

Slik står det i Johannesevangeliet kapittel 19, vers 25 til 27. De neste versene rommer Jesu ord med liv og lys i tid og evighet: "Det er fullbragt."

Korset er sentrum for alt levende. Der viser Gud sin kjærlighet. Ved korsets fot kunne også Johannes - "den disippelen han elsket" - notere seg om søskenrelasjon og relasjon mellom generasjonene i Guds menigheten. 

I Matteus 12, 48-50 hører vi Jesu ord: "Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?" Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: "Se, her er min mor og mine søsken! For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mør."

Hva er et helt hjem?  Det er et hverdagsliv på tvers av relasjoner og generasjoner som er knyttet til det Jesus gjorde på korset.

Hva med generasjonene?

Barn og unge er kirkens framtid, hører vi ofte sagt. Det er nok godt ment. Jeg liker bedre at vi sier at barn og unge er kirkens nåtid. Det er jo i dag barn og unge må få smake Guds godhet og leve menighet. Det kan ikke vente til framtiden.

Ikke noe er så trist som å tenke på og telle alle de barna og ungdommene som har kommet og gått. Alle de som ikke fikk smaken på Guds godhet, Alle de som i dag ikke lever menighet. Det er så mange. Jeg tror dessverre det er dekning for å si at det er de fleste. Det vanlige er at kristne familier mister noen av barna fra livsfellesskapet med Jesus og hans venner. Kan vi tåle dette? Nei, vi kan ikke, og vi står på. Jeg kjenner så mange velmenende søsken som står på. Som foreldregenerasjon, enten de har barn selv eller ikke, kan de ikke holde ut tanken på å ikke strekke seg for å få med barna og de unge.

Denne nøden er den viktigste drivkraften for å leve menighet. Så langt jeg forstår det er de barna og unge jeg har rundt meg det første stedet der Jesus sier: Følg meg! Hvis jeg svikter her, kan ingen kirke eller barne- og ungdomsledere eller hva dette måtte være for noe, hjelpe. Samfunnet vårt forteller at du først og fremst må være proff og spesialist for å ha omsorg for barn og unge og lære dem opp. Menigheten har falt dypt inn i den samme illusjonen. Send dem hit, send dem dit. Jeg takker Gud for mange fine opplegg, men jeg tror at uten at barna og unge rundt meg først og fremst opplever at vi ser på dem som og er sammen med dem som søsken i troen, så går de så ubarmhjertig lett tapt. Generasjonene er avhengige av hverandre. Aldersbestemte- og segregerte aktiviteter kan aldri erstatte søskenfellesskapet på tvers av generasjonene, men dessverre er nettopp det blitt en hovedtrend gjennom mange tiår. Det er vanskelig å forstå hvorfor vi fortsetter med en trend når så mange går tapt og samfunnet utvikler seg slik det gjør.

Ditt hjem er kirkens framtid. Der er jordsmonnet hvor planter kan bære frukt med frø i. Enten du lever alene i ditt hjem, eller med en liten eller stor familie. Eller du lever med ulik livsanskuelse enn det din ektefelle har, eller at hjemmet ditt har blitt ødelagt av brudd. Din mulighet for et helt hjem og for et liv der planter bærer frukt som setter frø, heter Jesus. Han er den som gjør hjemmet ditt helt. Bryt brødet, forkynn hans død. Ditt hovedbidrag er deg selv og din svakhet. Dersom du vil befeste barn og unge i livet med Jesus, dersom du vil forandre gata di, byen din, landet ditt, din verdensdel: Hjemmet ditt er stedet som kan forandre verden. Vårt valg står om dette: Lar vi menighetslivet med utgangspunkt i hjemmet være tyngdepunktet der vi setter inn de viktigste ressursene?

Vi fortsetter å invitere til dette livet, også ved undervisningsamlinger - kommende torsdag kl 20 i Mauritz Hansensgate 22, et stort og pulserende hjem med plass til mange.

Det trenger kanskje ikke ta 10 år å flytte tyngdepunktet over til hjemmet?

Ja takk, begge deler, er standard refleks når vi deler erfaringer fra livet i huskirkene og hvor avgjørende tyngdepunktet i hjemmet er. Går det an? Går det an å ha tyngdepunkt både i hjemmet og i kristelige aktiviteter, arrangementer og aksjoner? Hypotesen fra sist undervisning er at tyngdepunktet i kristelige aktiviteter, arrangementer og aksjoner er det kristne hjemmets verste fiende.

Jeg trodde selv en gang på "ja takk, begge deler", etter å ha kommet til at små, livsnære grupper var helt avgjørende. Dette bildet var en visjon av "ja takk, begge deler". De fleste moderne menigheter har dette som et ideal, men det aktiviteter, aksjoner og arrangementer ser ut til å kvele Jesus-livet mellom generasjoner i by og land, Norge og Europa.

At tyngdepunktet for disippelgjøring og liv først og fremst skulle være i hjemmet, er en mer fremmed tanke i den moderne menighet enn man kanskje umiddelbart tror. Tradisjonelle familieverdier står jo i utgangspunktet sterkt blant kristne. Menighetslivet har likevel blitt organisert etter andre verdier. Hvor disse verdiene kommer fra, kan en undres på, men de fremmer i alle fall en slags fremmedgjøring mellom generasjoner og heier på aktiviteter, arrangementer og aksjoner i aldersbestemte bolker. Jeg tror at dette tyngdepunktet er en avsporing. Jeg tror prisen er høy. Jeg tror nettopp dette har vært med på å bryte ned kirken i Norge og Europa og hindrer neste generasjon fra å leve med Jesus.

Tyngdepunktet for menighetsliv andre steder enn i hjemmet er blitt en dyp, dyp vane. Så dyp at det forbindes med stor frykt å skulle bryte med den. Men skal du og ditt hus ha det som vane å tenke menighet der du lever mest sårbart og åpent, må kanskje vanene brytes og endres. Vi er da som alltid helt avhengige av Guds nåde og inngripen. For - her trengs det omvendelsen, og det kan bare Gud gi. Men det vil Gud gi. I den kraft som Gud gir må vi så selv være villig til å sette den ene foten foran den andre. Og gå i en ny retning, bryte med gammelt mønster, få nye vaner. 

Det sies at det rent menneskelig tar 30 repetisjoner å endre en vane. Og vi er vel mennesker alle sammen? 30 dager der samme nye handling repeteres. Om å endre vaner.

En tanke kan være 30 uker der du og noen nær deg, i ditt eget hjem eller nettverk, møtes en dag i uka og deler liv og Guds ord, bryter brødet og forkynner Herrens død (1. Kor 11,26). Noen av oss har brukt 10 år på å legge til oss ny vane for tyngdepunktet i menighetslivet. Andre trenger ikke bruke så lang tid. 

Viktigste fellesnevner i en huskirke?

Svaret kom kanskje overraskende på noen og enhver på siste undervisningsamling. Med utgangspunkt i 2. Kongebok, kapittel 4 ble alle utfordret til å tenke stort om "Hva har du i huset?". Den viktigste fellesnevner, som alle er i besittelse av, er "svakhet".

Ånden kommer oss til hjelp i vår svakhet. Rom 8,26.

Gud har utvalgt det som er svakt i verden for å gjøre det sterke til skamme. 1. Kor 1,27.

Noe blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. 1. Kor 15,43.

Skal jeg være stolt, skal jeg være det av min svakhet. 2. Kor 11,30.

Kraften fullendes i svakhet, fordi Guds nåde er nok. 2. Kor 12,9.

Jesus er sammen med oss i vår svakhet. Hebr 4,15.

Svakhet er viktigst. Deretter kommer kanskje kaffe?

Hva har du i huset? Hva hvis det beste blir det godes verste fiende?

Du inviteres til åpen undervisningskveld om å leve menighet. Hva har du i huset? Hva hvis det beste blir det godes verste fiende? Vi vil fokusere på livet, det å leve, 24-7. Stedet er Deichmannsgt 11, kl 20 torsdag 7. april. Stua er åpen, kom innom. Det blir undervisning og mulighet til å reflektere litt over det vi deler.

Tredje hver torsdag, kl 20-22. Det er ingen forpliktelse knyttet til å delta, ingen forventing om bidrag.

Vi har så mange forventninger om hva menighet skal være. Jesus kom for at vi skulle ha liv. Begrepene "menighet" og "kirke" gir mange assosiasjoner, gjerne knyttet til aktiviteter eller litt avgrensede deler av livet. 

Vi ønsker at det skal være bibelsk og erfart, det vi deler. At det skal gi frihet og inspirasjon.

Guds plan - i hjemmene brøt de brødet

Korset - universets og evighetens sentrum, der Guds demonstrerte sin kjærlighet! Det er utgangspunktet for å leve menighet. Derfor brøt de første kristne brødet i hjemmene (Apg 2). Vi får leve i tiden mellom korset og oppfyllelsen av Guds plan. Kunnskapen om Herrens herlighet skinner i våre hjerter, slik at evigheten i dag er en realitet i våre liv og kan nå vår verden (2. Kor 4,6).

Sist undervisning la vi ut to hypoteser:

1. TYNGDEPUNKTET FOR JESU MENIGHET I DITT LIV ER I DITT HJEM.
2. DET SOM SKJER I HJEMMET ER DET SOM GIS VIDERE TIL NESTE GENERASJON.

Når det står at de første kristne brøt brødet i hjemmet, er det en tilfeldig observasjon? Eller er det en mettet sannheten om en avgjørende forutsetning for bærekraftig menighetsliv?

Hypotesene sier 'JA' til det siste.

Vi er mer i dette og annet i neste undervisning torsdag 7. april.

Bålfellesskapet

Et temaene på undervisning rett før påske var bålfellesskapet. 

Bålfelleskapet er et praktisk felleskap der vi lever sammen og kan hjelpe hverandre med det som trengs til både hverdag og fest (Jesaja 58.6-7. Ef 2.10)

Mer om dette temaet fra undervisningen finner du her.

Torsdag 7. april er neste undervisning under overskriften "Leve menighet. Hva Bibelen sier. Hva vi erfarer." 

Leve menighet. Hva Bibelen sier. Hva vi erfarer.

Velkommen til åpen undervisningskveld. Vi vil fokusere på livet, det å leve, 24-7.

Jesus kom for at vi skulle ha liv. Begrepene "menighet" og "kirke" gir mange assosiasjoner, gjerne knyttet til aktiviteter eller litt avgrensede deler av livet. I disse undervisningskveldene vil vi konsentrere oss om hva Bibelen sier om livet og Guds plan med oss.

Tredje hver torsdag, kl 20-22. Det er ingen forpliktelse knyttet til å delta, ingen forventing om bidrag. Vi underviser bibelske prinsipper og deler av livserfaringer.

Første samling torsdag 17. mars i Gustava Kiellands vei 12. Samlingene legges på kalenderen til www.dinkirke.no og denne bloggen.